Flagstaff, Arizona. En by med litt dårlig klang for mange nordmenn akkurat nå, fordi Øygardens eminente svømmer Alexander Dale Oen døde der. Jeg har aldri vært i Flagstaff, men på en rar måte har jeg et forhold til byen likevel.

Navnet er enkelt. Det er ingen anglifisering av et gammelt indiansk navn, men det betyr kort og greit flaggstang. I 1855 gjorde løytnant Edward Fitzgerald Beale oppmålinger for en vei fra Rio Grande i New Mexico til Fort Tejon i California. Han og hans menn slo leir nær den nåværende byen Flagstaff, og han ga ordre om å sage greinene av en rettvokst ponderosafuru (Pinus ponderosa), slik at de kunne heise den unge unionens flagg.

Stedsnavnet Flagstaff finnes ellers både i Canada, Sør-Afrika, Australia og New Zealand, men nå er det altså småbyen i Arizona som gjelder. Byen rommer bare 60.000 sjeler, men den ligger på 2100 meters høyde over havet. Det var kanskje derfor svømmerne trente der så mye?

Der er betydelig turisme, særlig siden byen ligger så nær turistmagneten Grand Canyon. Ellers er Flagstaff knutepunkt for jernbaner, blant annet Amtrak. Der er flere observatorier, og den berømte Route 66 stikker innom.

Pärkelainen: Så var det altså mitt forhold til Flagstaff: På sensommeren i 1972 møtte jeg en svært underholdende finne. Han hørtes ut som om han var finsk mester i banning. Absolutt alt og alle ble bedt om å dra til pärkele og andre steder der varmen står på hele døgnet, så jeg kalte ham bare Pärkelainen.

Pärkelainen drev på med intens feiring av at hans landsmann Lasse Artturi Virén vant gullmedaljer på de klassiske langdistansene 5000 og 10.000 meter i de olympiske sommerlekene i München. Det var sjagefyll hele dagen og noe som var temmelig nær flatfyll litt senere, men han besvimte heldigvis tidlig om kveldene, slik at både han og hans omgivelser kunne få hvile ut. Det var høyst fortjent.

En Fredmans sång: Det kan ha jo vært om sånne som ham og ikke ”riddarn Lundholm” at Carl Michael Bellman skrev i Fredmans sånger (Nr 5 C):

”Om nånsin din maka
skull kysst på din haka,
hon blivit full.

Din morgonsol brann sällan klar,
din middag blott en skymning var,
din näsa aftonrodnan bar.”

Før vi glemmer Pärkelainen for en stund, hører det med til historien at han drømte om å komme til Flagstaff, Arizona. Han drømte om Flagstaff både når han var sjagefull og når han var nærmest flatfull.

Hva han skulle i Flagstaff er jeg neimen ikke sikker på, men det er jo en mulighet for at han skulle spise nasjonalretten fra USAs og Canadas vestlige områder, kjent som Rocky Mountain Oysters i USA og Prairie Oysters i Canada.

Cowboy caviar: Delikatessen er kjent som ”criadillas” i Spania, Argentina og de deler av Mexico der den brukes. På spansk kalles de også ”huevos de toro” = okseegg, for ”huevos” er vanlig spansk slang for testikler. Blant mange andre kjælenavn er ”cowboy caviar”. Du trenger heller ikke dra utenlands. Vossinger bruker “verabadla” med stort velbehag. Det samme gjør islendingene.

Nå vet både du og jeg at det er dårlig med østers oppe i de nordamerikanske fjellene og på prærien, men okseballer har de rikelig av. Med stor fedrift blir det mange oksekalver som må kastreres, og dette kjøttet må jo utnyttes.

Man tager nogle okseballer (grise- og lammeballer kan også brukes). Flå av den ytre membranen på ballene, skjær dem i passelige biter, vend dem i mel og dryss med pepper og salt før de frityrstekes. Av og til blir de flatbanket.

I USA serveres Rocky Mountain Oysters oftest som forrett, med en cocktailsaus som dip. I Canada er det vanlig å servere smørstekte Prairie Oysters med en saus av gelatinrik oksekraft som er kraftig innkokt.

Mer var det i grunnen ikke, men jeg spekulerer naturligvis på om Pärkelainen noen gang kom seg til Flagstaff. Dessuten lurer jeg veldig på hvordan han feiret fire år senere, da Lasse Virén gjentok sin olympiske bragd under lekene i Montreal i Canada. Fire gull på slike distanser. Det går vel ikke an å komme nærmere den finske himmelen.

På bilradioen forleden ettermiddag hørte jeg noen unger som sang at man var grei hvis man spiste (eller var det likte?) leverpostei. Du verden, det var da noen fornuftige unger, tenkte jeg og trallet med.

Et lite sidesprang. For noen evigheter siden var vi tre mann som gjorde Irland. Der opplevde vi for første gang hvordan det var å være søkkrik. Det irske pundet var utrolig lavt i forhold til norske kroner. I tillegg var prisene langt under det vi var vant med hjemmefra, så vi hadde det som plommen i egget. Du gjør klokt i å regne med helt andre priser i Irland nå for tiden.

Styr for all del langt unna Temple Bar i Dublin, for der får du blø. Dessuten er Brennan’s Bar på Parliament Street forlengst borte. Dette var den første irske pub jeg besøkte, og den skulle mange år senere bli min stampub. Jeg passerte 26 andre puber når jeg gikk hjemmefra og til min “local”.

Vi bodde på de hotellene vi syntes at vi fortjente å bo på. De første nettene tok vi det riktig nok piano, for da hadde det ikke gått opp for oss hvor rike vi var. Da bodde vi på The Clarence i Dublin. Hotellet var kraftig nedslitt, men det hadde tonnevis med atmosfære. Dette var før rockegruppen U2 oppsto, og enda lenger før U2 kjøpte og moderniserte hotellet i hjel.

Som rike menn spiste vi også nøyaktig det vi hadde lyst på. Vi kikket aldri så langt til høyre på menyen at vi så hva noe kostet. Vi visste at vi hadde råd – uansett. Vi var gjester på Cashel Palace, vi bodde selvsagt på The Great Southern både her og der – Etcetera, Etcetera. Kort sagt, vi lepjet uhemmet og ubeskjemmet i oss fra øverste hylle.

Våre lunsjer og middager ble legendariske, noe vi snakket og mimret om i årevis etterpå. Det var snakk om fast food hvis vi ikke satt minst to timer til bords.

Blant de mest populære forrettene på vår irske odysse var pateer og posteier. Mange av dem var det virkelig spenst over.

Sikkert irrelevant. Nå vet jeg ikke hvor viktig og relevant dette er, men for sikkerhets skyld vil jeg gjøre oppmerksom på at det er forbudt med seksuelle relasjoner mellom mennesker og pinnsvin (eventuelt piggsvin) i USAs delstat Florida. Og mens vi er inne på det, så er det forbudt å ha sex på en parkert motorsykkel i London. Du får dra ut til The Home Counties for slike aktiviteter.

Til saken. Tilbake til posteier og pateer. Først noen posteier hentet fra den danske boken ”Lille gris, hva’ nu?” av Inge Tougaard, for vi snakker jo alltid så varmt om danske posteier:

Grøn leverpostej. Ingredienser: 1 kg lever, 500 gram spekk, 4 ss griljermel, 2 egg, 3 dl. svinekraft, salt og pepper. Grønt: basilikum, persille (ikke glem stilken, der er svært mye god smak), timian, kjørvel, løk, løpstikke, hvitløk, stangselleri.

Gi leveren et oppkok og kok deretter spekket i samme vann i ti minutter. Kjør lever, spekk og grønt i kjøttkvern og rør alle ingredienser godt sammen. Fyll i former og bak den ved 200 grader i ca 1 time og 15 minutter. Her ville jeg ha valgt vannbad istedenfor tørr ovn, og det gjelder alle de tre danske posteiene.

Røget leverpostej. Ingredienser: 1 ½ kilo lever, 500 gram røkt svinekjøtt (mørbrad eller nakke), 8 ss ande- eller svinefett, 3 egg, 6 ss griljermel, 4 dl svinekraft, 1 ts timian, 1 finhakket løk, salt og pepper.

Mal lever og spekk i kjøttkvern og rør sammen med de andre ingrediensene. Fyll i former og bak dem ved 200 grader i 1 ¼ time. Det pynter posteien hvis du bruker en såkalt fettblonde i formen. Fettblonde er en tynn, fettmarmorert blondelignende hinne som sitter på innsiden av vommen. Den kalles også isterhinne.

Gammeldags leverpostej. Ingredienser 300 gram lever, 250 gram spekk, 1 løk, 4 benfrie speke- eller kryddersilder (jeg vil tro at det kanskje er ment fileter, men det står silder i boken). 5 ss mel, 3 ½ dl melk, 1 egg, 1 ts salt, pepper, ¼ ts allehånde, ¼ ts nellik.

Kjør lever, løk, spekk og sild tre ganger gjennom kjøttkvern. Lag en saus av 40 gram smør, mel og melk og rør i leverblandingen sammen med pisket egg. Smak til med krydder og eventuelt litt av laken fra silden. Fyll i smurt form og bak i ovnen på 200 grader i en time. Også denne kan pyntes med fettblonde.

Så til Frankrike. Franskmenn går som oftest til sin lokale slakter for å kjøpe pateer, men de har også god og lang tradisjon med å lage dem selv. Dette er det de ville kalle en landpate.

Ingredienser: 1 kg svinebog, kjøttet av to eller tre kyllinglår og 2 hekto urøykt spekeflesk (det skal ha hengt i minst tre måneder), 3 fedd knust og finhakket hvitløk, grønne urter (persille og kjørvel), 1 ts allehånde, 1/4 ts nellik, en liten slurk hvitvin og en dram med cognac.

Mal ¾ av kjøtt, kylling og flesk med middels hullskive i kjøttkvernen, resten med grov hullskive. Har du ikke grov hullskive, må du bruke skarp kniv og hakke for hånd.

Fyll i smurt form og bak pateen i vannbad ved 200 grader i vel en time. Det blir ofte anbefalt å male kjøttet og blande sammen alle ingrediensene den ene dagen, og ta steikingen den neste. Kom plutselig på at det mangler et bindemiddel her. Bruk gelatin i en eller annen form. Har du mye svinesvor og god tid til å koke ut gelatinet, er det ypperlige greier. Hvis ikke må du i butikken en tur.

Pateen er klar til bruk med en gang den er avkjølt, men den blir bare bedre og bedre hvis den får stå kjølig noen dager. Den holder seg en ukes tid.

Her har du i hvert fall til to former. Hvis den ene skal fryses, foreslår jeg at du først fyller den ene formen etter oppskriften som den er. Dernest øker du krydringen på resten, ellers vil det smake litt for lite når du tiner den igjen.

Vi må legge ut på en ny tur. Vi skal sørover i verden, til våre danske venner. Vi delte konge og mye av embetsverket med dem i noen hundre år, helt til Wienerkongressen (du vet den kongressen som ikke jobbet, bare danset) ga Norge som krigsbytte til svenskekongen etter napoleonskrigene.

Vi kan alltids diskutere om danskene er flinkere med fisk enn oss, men de er i alle fall flinkere med sild, ål og rødspette. Vi kan også bryte meninger om kvaliteten på biffene, men de har langt større husdyrbruk enn oss, og det skulle tilsi mye større tilbud av kvalitetsbiff. Det skal nå ikke så mye til, for de biffene du finner i de fleste norske kjedenes kjøledisker er ikke mye å skryte av.

Danskene har i mye større grad enn oss klart å beholde de små slakterbutikkene. Tenk en by som Bergen, med 265.000 innbyggere. Her er siger og skriver én slakterbutikk og to kjøttbutikker igjen i det som med stor velvilje kan kalles sentrum. Dette er pinlig, og det er naturligvis vår egen feil. Hadde vi brukt slakter- og kjøttbutikkene mer, hadde vi kanskje klart å holde dem i live.

Her begynner historien, for nå skal du løpe over gaten og kjøpe en hel eller en halv gris. Slakteren har grovpartert den for deg, og du er klar til å utnytte alt. Husk å koke kraft på alle bein og avskjær. Norsk navn på denne kraften var slaktesuppe. Jeg kan styre meg for smaken av slaktesuppe som den er, men kraften er en viktig bestanddel i en del andre oppskrifter.

Til ære for min gamle venn Magnar i Høyanger begynner vi med medisterpølse. Magnar er opprinnelig fra Brandbu. Stedet er nok mest kjent for å ha sin egen polonaise og at min kusine Sol bor der. Dernest er det heller ikke uvesentlig at den gamle skøyteløperen Olav Torstein Seiersten kom derfra.

Medisterfarse: Magnar savner mest medisterdeigen fra hjemtraktene, og hevder at den er uovertruffen. Jeg foreslo at han skulle lage medisterfarse etter oppskriften til Henriette Schønberg Erken, men han gjorde seg tverr og avslo.

Det var greit nok at husstellærerinnen og kokebokforfatterinnen opprinnelig var fra Kristiania, men det var slett ikke greit at hun flyttet til Vang ved Hamar. Begrepet ”feil side av Mjøsa” er sterkt og levende – på alle sider av innsjøen.

La oss håpe at han godtar dansk medisterpølse. Han kan jo ta en prøvetur til Skindbugsen eller Hvids Vinstue i København like før jul, og kjenne grundig etter på både pølser og drammer. Oppskriftene er fra Inge Tougaards bok ”Lille gris, hva’ nu?”

Hjemmelavet medisterpølse: Ingredienser: 1 kg bog eller nakke, 250 gram spekk, 1 løk, 1 ts salt, ¼ ts pepper, ¼ ts allehånde, ¼ liter svinekraft, 2 ½ meter tarmer.

Kjør kjøtt, spekk og løk to ganger gjennom kjøttkvernen. Elt inn krydder og svinekraft litt om gangen. Farsen skal være ganske lind, og den skal eltes så lenge at den blir seig.

Når du kjøper pølsetarm, er den saltet og presset helt flat. Begynn med å skylle tarmen. Deretter skal de åpnes. Sett den ene enden under vannkranen og skru forsiktig på det kalde vannet, slik at vannet renner gjennom hele tarmen.

Skru pølsehornet på kjøttkvernen og trekk tarmen helt på. Start maskinen på laveste hastighet. Når pølsefarsen er nådd nesten ut til enden av tarmen, stopper du, trekker litt i tarmen og slår knute på snoppen. Nå er det klart til å fylle tarmen langsomt. Stikk av og til et luftehull med en stoppenål (hvis du har noe sånt og vet hva det er, hvis ikke får du bruke en annen type kraftig nål).

Det er lurt å være to om denne jobben, en til å kjøre farsen gjennom maskinen og en til å styre tarmen og den ferdige pølsen. Forfatteren mener dessuten at dette er et så stort prosjekt, at det er like greit å lage dobbelt porsjon.

Hun anbefaler hjemmelaget medister enten stekt, med rødkål og et stykke rugbrød, eller kokt – med gule erter.

Medisterpølse med løg: Ingredienser: 500 gram medisterpølse, 2 store løk, 4 fedd hvitløk, 8 ss druekjerneolje, griljermel, salt og pepper.

Brun medisteren i stekepanne, skjær i porsjonsstykker og legg i et ildfast fat. Skrell løk og kok sammen med presset hvitløk til de er møre. Trykk løkmassen fri for olje i et dørslag. Smak til med salt og pepper. Fordel løken over pølsestykkene, dryss griljermel over og sett fatet i ovnen på 200 grader i en halv time. Serveres med potetmos som er rørt sammen med finsnittede strimler av stangselleri.

Medister med superbrasere: Stek 500 gram medisterpølse i litt olje. Superbrasere. Ingredienser: 500 gram kokte aspargeskartofler (gammel dansk potetsort som minner om norske mandelpoteter av utseende, men som er lysere og faste i konsistensen), 1 boks mais, 1 purre i skiver, druekjerneolje.

Skjær de kokte potetene i tynne skiver og bras dem godt i litt olje på stekepannen. Kok purreskivene i lettsaltet vann i 2 minutter og la dem renne av seg sammen med maisen. Når potene er ferdige, helles mais og purre over dem og varmes hurtig. Smak til med salt og pepper.

Det var over 20 år siden sist jeg var i Salzburg, og da var vi der bare et par timer for å spise lunsj. En festning på den ene haugen, et kloster på den andre, en drøss av kirker og et tonn med Mozartkugeln i hver eneste butikk. Dette var inntrykket som festnet seg. I påskeuken skulle vi igjen være tre dager i denne byen som til de grader melker liket av Wolfgang Amadeus Mozart.

Joda, Mozart er nok viktig, men ikke så viktig som jeg husket. Du har huset der han ble født. Det er naturligvis museum, og i første etasje har Spar en god delikatesseforretning.

Så er det huset der Wolfgang og familien flyttet da han var 17. Det er naturligvis museum, det også, og i første etasje er en kafé som på langfredag serverte smakfulle frankfurtere (det som vi kaller wienerpølser) og debrezinere (mer krydrede pølser som er oppkalt etter Ungarns nest største by Debrecen).

Mozartkulene er der i tusentall, og mest av de masseproduserte industrikulene med smakløs melkesjokolade og like smakløs nougat. Det er ikke noe å investere i. Så er det noen som kalles ”originale mozartkuler”. De lages av konditori Stein i byen og selges bare et fåtall steder både i Salzburg og resten av verden. Dette er håndarbeid. Marsipan- og sjokoladekuler dyppes i mørk sjokolade. Vi fikk hver vår slik kule etter middag på Radisson-hotellet like ved elven. Greit nok med en smakebit, men egentlig ikke noe å investere i – det heller.

Nei, jeg vil tro at Mozart hylles mest under Salzburg-festspillene. Da trommer byen sammen det de kan finne av internasjonale A-, B- og C-kjendiser, og jeg er glad for at jeg ikke skal være i nærheten når de kjemper om å bli sett.

Lurveleven: Kirkene er der fortsatt, og det var et lurveleven av alle kirkeklokkene da det var kiming i påskeuken. Spesielt kom det godt med lyd fra de største klokkene i tvillingtårnene i domkirken, de kunne skremme mye gudsfrykt inn i en stakkars faen. Byen er strengt katolsk, så der er 40 katolske og bare én protestantisk kirke.

Både byen og omlandet, omtrent det som nå kalles føderalstaten Salzburgerland, var kirkestat nesten på linje med Vatikanet gjennom tusen år. Det tok slutt i 1803.

Kirkefyrster: Via mye politikk og ikke så lite intriger og maskepi, valgte presteskapet seg en erkebiskop som også var prins og statsoverhode. De hadde enorm makt og styrte som de ville i den rike ministaten, for de hadde store inntekter og økonomisk frihet på grunn av saltet som har gitt byen navn.

Riktignok var de strengt katolske, men de trodde nå ikke blindt på det som kom fra Gud og Roma. Sølibat og seksuell avholdenhet var en ganske fleksibel affære når prestene bare kom seg høyt nok på strå. En trofast erkebiskop kunne bygge slott til sin elskerinne, mens andre erkebiskoper ville hogge litt i allmenningen, forsyne seg mer fritt, liksom. Deres gemakker i slott og villaer var ofte utsmykket for å pirre lystene. Datidens erotika for biskoper.

Vannstråle mot baken: Det var visst ikke til slike seksuelle buffeter at lystslottet Hellbrunn ble bygget. Det ligger litt utenfor byen, og skulle bare besøkes på dagtid om sommeren. Slottet har ingen soverom, men erkebiskopen var vel i stand til litt variasjon uten at det ble noen form for perversjon. Derimot har Hellbrunn fontener som kan overraske.

Et stort steinbord med stoler har skjulte egenskaper. Erkebiskopen ved bordenden var trygg, men de andre gjestene kunne risikere en kraftig vannsprut opp gjennom stolen mot bakenden. Det var nok erkebiskopen som moret seg mest. Rundt på eiendommen kan det komme vannstråler på de rareste steder.

Et smykkeskrin: På de 200 årene fra 1550 til 1750 brukte erkebiskopene svært mye penger på å bygge byen opp til det arkitektoniske smykkeskrin som den fortsatt er. Slike rangeringer er aldri verdt papiret de er skrevet på, men Salzburg skal ha blitt kåret til verdens syvende vakreste by. Tro på kåringen eller la det være, men byen er vakker, den.

Vi dro på rundtur med guide, og han forbauset med å fortelle at Wolfgang Amadeus Mozart neppe kommer høyere enn på fjerdeplass av verdensberømte størrelser fra Salzburg.

Glade Jul: Øverst på listen hadde han Glade Jul, som heter “Stille Nacht, heilige Nach” når den er på hjemmebane. Denne julesangen er kjent omtrent over hele verden. Presten Joseph Mohr skrev teksten og læreren Franz Xaver Gruber komponerte melodien. Opprinnelig gikk den i 6/8 takt og var nesten dansbar, og svært ulik den vuggesangen som nå brukes. Den kom fra Oberndorf, bare noen kilometer fra Salzburg.

Sound of Music: Andreplassen gikk til ”Sound of Music”. Denne Hollywood-filmen er noe forbannet møl, og det søte klisset er verdensberømt i hele den engelsktalende verden. Den tysktalende verden utenfor Salzburg kjenner ikke til filmen i det hele tatt.

Filmen kom på 1960-tallet, og jeg må tilstå at jeg måtte bli med en venninne på Hamar for å se den. Folk kom i avisene fordi de hadde sett filmen både 50 og 60 ganger, og i talentkonkurranser sto unge norske menn med bølgende blondt hår og sang ”Edelweiss” med amerikansk aksent, slik at det nærmest hørtes ut som ”eidelvais”. Det var forferdelig, ytterst forferdelig!

Red Bull: Hvem eller hva fikk så guidens tredjeplass? Meget overraskende – i hvert fall for meg – var det den thailandsk-østerrikske energidrikken Red Bull. Det selges 4,5 milliarder bokser i verden årlig, og ikke en av dem til meg.

Mozart: Først på fjerdeplass kommer altså Wolfgang Amadeus Mozart, vidunderbarnet som i 1756 ble døpt Johannes Chrysostomus Wolfgangus Theophilus Mozart, skaperen av mer enn 600 klassiske musikkstykker og indirekte opphavsmann til mozartkulene. Mange av hans komposisjoner er høydepunkter innenfor den klassiske musikkens ulike sjangre.

Selv om han satte pris på temmelig grovkornet humor, har jeg ikke funnet noe grunnlag for å fremstille ham så narraktig som det gjøres i filmen Amadeus. Det er vel enda et eksempel på at Hollywood gjør seg selv til narr.

Det må innrømmes at jeg ofte har sovet litt for tungt og litt for lenge til å oppleve den danske morgenmad, men jeg er ikke helt blank på feltet. Den mest minnerike var på Fønix i Aalborg, midt på 1970-tallet – før de hadde modernisert dette flotte hotellet i hjel. Jeg bodde der en gang på 1980-tallet også, og hotellet var dessverre ikke til å kjenne igjen.

Selve Fønix’ morgenmad var nå hva du ville gjøre ut av den, for det var ikke buffet. Du bestilte fra frokostmenyen. Aldrende, salryggede kelnere med røde øyne, ølmage og gulbrune røykefingre kom bærende med det du bestilte.

Et episk langbord: På langs gjennom spisesalen sto et smalt langbord. Her sto det oppmarsjert – alt hva guden i de nordiske land pluss mye av Nord-Tyskland hadde skapt av snapser og urtedrammer. Et betagende syn, som trolig ville ha skremt vannet av det snerpete og lettskremte Rusmiddeldirektoratet.

Nå dreier det seg ikke om Aalborg denne gang, men om småbyen Rødby på Lolland. Jeg tror hotellet het Landmandshotellet eller Landbohotellet, men jeg finner ingen av delene på nettet. Jeg finner heller ingen ting som ligner, men det lå nå inne i en av småbyens fredelige smågater, og spisesalen var smakfullt dekorert med all verdens miniatyrflasker.

Jeg fant, jeg fant! Et lite tillegg til avsnittet over: Dansk Wikipedia har et kart over Rødby fra 1924. Der har jeg funnet Landmandshotellet på Vestergade og noen meter bortenfor ligger noe som kalles Hotell Rødby med Teater på Østergade. Går ut fra at mysteriet dermed er løst.

Resymé – fyll lungene én gang: Three Men in a Banger hadde spist frokost inne i Polen, kjørt til neste by og kjøpt tre mandoliner før vi ved middagstid stilte oss i kø ved grensen for å komme inn i arbeidernes mest deprimerende paradis i Europa – også kalt DDR – og etter mange viderverdigheter og ingen mat nådde vi Lübeck i Vest-Tyskland i totiden om natten, men fikk ikke hotell, så vi overnattet på en rasteplass ved autobahn, før vi avsto fra kjip fergefrokost over Femern Bælt (tyskerne kaller det Fehmarn Belt) fra Puttgarden til Rødbyhavn fordi vi ville spise i en skikkelig spisesal og ha fred og ro. Ferdig, pust ut.

Fenomenal morgenmad: Vertinnen var travelt opptatt med støvsugeren da tre utmagrede nordmenn kom krypende til hennes dør og tryglet om mat. Hennes datter var egentlig på vei til skolen, men hun ble først sendt til slakteren for å få lun leverpostei, nylagede rullepølser og alt det andre ferske pålæg som hører til når et dansk etablissement med en viss yrkesstolthet skal servere morgenmad.

Det ble en stor og langvarig opplevelse. Nytrukket kaffe hele tiden, og melk. Ingen av oss var melkedrikkere til hverdags, men denne morgenen smakte det ypperlig.

Vi laget plass til mer: Vi frydet oss over perfekt bløtkokte egg uten å ofre en tanke på matsikkerhet, slik vi måtte gjøre lengre sør og i hvert fall i øst. Vi fikk flere sorter brød, fra knasende sprø og luftige rundstykker til de mørkeste og tyngste rugbrød. Vi tok oss all den tid vi trengte, og hver gang vi trodde at nå hadde vi ikke plass til selv den minste lille smule, kom vertinnen med enda noe mer fristende som måtte smakes og smattes på.

Når jeg nå prøver å huske resten av denne dagen, tror jeg ikke at vi spiste igjen før vi var langt nord i Bohuslän. Det var slett ikke fordi vi ikke kunne ha fått mat tidligere, men fordi vi ikke kjente sult. Vi hadde ganske enkelt proppet oss for mye. En svær morgenmad på Lolland og en liten matbit i Bohuslän holdt for denne dagen, før vi avsluttet med noen øl på Bjørnen i Fredrikstad. Disse ølene var også avslutning på det vi egentlig kalte The European Expedition.

Vi reiste enkelt, lett og ukomplisert. En bag for hver utgjorde hele vår bagasje. Vi hadde trykket opp en karikatur av alle tre, pluss de stolte ordene ”The Golden Triangle” og ”European Expedition 1989” på ti T-skjorter til hver. De vakte litt oppmerksomhet.

Du skulle ha sett ansiktet på en japansk dame på terrassen ved det sjarmerende hotellet Zum Alten Schifferhaus i Lauenburg (www.schifferhaus.de) da hun oppdaget at det var våre egne karikaturer vi hadde på skjortene. Først ble hun flau, så begynte hun å fnise og dermed ble hun enda mer flau. Hun hadde det ikke lett. I begynnelsen byttet vi T-skjorter hver dag, men etter hvert begynte vi å bruke den skjorten som virket relativt renest.

Hvitløk- og svettelukt: Svein og jeg hadde dessuten kjøpt oss hver vår femkilos hvitløksflette i den flotte markedshallen i Budapest. Intendanten på et av Londons kunstmuseer var med oss, og bare synet av hvitløksflettene var nok til at hun påsto at vi led av langt fremskreden galskap.

Uansett spredte disse flettene sin ange til resten av det som var i bagasjerommet. Det ble temmelig aromatisk baki der, og hvitløk luktet bedre enn svette. Vi hadde dessuten gjort forsøk på å finne et vaskeri med akseptabel leveringstid både i Ungarn og Polen, men det sto ikke til. De hotellene og pensjonatene vi bodde på, var ikke akkurat skapt for klesvask.

Lille gris, hva’ nu? Meningen var at denne artikkelen skulle monne ut i en del danske oppskrifter på det som passer seg til en god morgenmad, men det får vente til litt senere. I alle fall vil jeg da få god hjelp av Inge Tougaards bok ”Lille gris, hva’ nu?”.

Boktittelen er tydelig inspirert av tyskeren Hans Falladas debutroman ”Kleiner Mann – was nun?” – oversatt til norsk av Ørnulf Øverland, ”Hvad nu – unge mann?”. Jeg skal da slett ikke klage, for de med interesse for slikt vil kjenne igjen Jerome K. Jeromes “Three Men in a Boat” i min egen overskrift. Faktum er at den like gjerne kunne ha vært låntatt fra Jeromes oppfølger “Three Men on a Bummel”, men den er det jo ingen som har hørt om – dessverre.

Inges lille grisebok handler om noe så interessant som partering og tilberedning av en halv gris. Hun har også skrevet så sprengfestlige titler som ”Mad til store mænd som gerne vil være mindre” og ”Mandemad & Herreretter”, og du finner henne som regel på www.bogtorvet.net

Deutsche Demokratische Republik – DDR til hverdags – så ikke med spesielt vennlige øyne på bilturister fra kapitalistiske Natoland, men ellers var det ikke så ille å ferdes i den gamle Østblokken. Dette er en liten fortelling om en reise gjennom noen av Sovjetunionens satellittstater i Øst-Europa.

Jotakk, jeg vet at overskriften er en eneste stor blødme. Vi oppfant den på desken i BA høsten 1989, og syntes at vi var gyselig glupe karer. To uker senere fant VG eller Dagbladet på det samme, og da var det ikke så genialt lenger.

Sommeren 1989 var Ungarn nesten som et vestlig land, med god mat og noenlunde viner, bra service og sympatiske priser. Tsjekkoslovakia hadde oppdaget at det sto journalist i passet mitt, så vi fikk aller nådigst lov til å oppholde oss innenfor landegrensene i 48 timer – så lenge vi ikke overnattet.

Dette er egentlig svinaktig godt uttenkt, men vi tjente på det også. Siden vi ikke kunne overnatte, var vi der heller ikke – egentlig. Via en uutgrunnelig kommunismelogikk kunne hotellresepsjonisten i Banska Bystrika derfor gi oss svært svart og svært god overkurs når vi skulle veksle penger til lunsj og bensin. Lunsjen var noe sprengfestlig innmat som svømte i solsikkeolje inne i en tjukk polentagrynskake, og den ble møtt med akutt spisevegring rundt bordet.

Polske byer var grå, men ellers hadde vi det helt OK. Vi måtte tvangsveksle 100 svenske kroner per mann for hver dag vi skulle være der. Dette gjorde oss søkkrike. Dessuten fikk jeg bot og streng formaning fordi jeg kjørte feil vei inn på en parkeringsplass i Krakow. Vi klarte å omregne boten til 18 øre, og det var oppgjør på labben.

Veikroene skulle ha 12 kroner av hver for overnatting, men når folkene så i passene at vi var kapitalister, økte prisen til 18 kroner. Til gjengjeld fikk vi tremannsrom, men lettveggene til naborommet stoppet ikke de sanglige ulyder som våre naboer presterte i nattlig vodkarus.

Et skybrudd gjorde at trafikken på motorveien stoppet nesten opp, så vi søkte dekning på en liten veikro. Alle kommunistland hadde promillegrense på 0,0, men på kroen gikk det unna med kjøredram og øl, og og svært velsmakende pølser med voksensennep. Jeg synes Polen har bedre pølser enn Tyskland og Tsjekkia.

Tredje dagen nærmet vi oss DDR, og satt fortsatt på tjukke bunker med zloty. Vi var så rike at det var et problem, for vi fikk ikke vekslet pengene inn igjen. Vi fikk heller ikke ta polsk valuta ut av landet, og det var nesten ingen ting å kjøpe for dem i Polen.

I siste by før grensen, oppsøkte vi den eneste butikken uten lange køer utenfor. Vi kjøpte hver vår mandolin i musikkhandelen. Ingen av oss kunne spille, vi kunne vel knapt klimpre. Ved siste mandolintelling nå i 2012, var hver eneste mandolin i god stand og i mer eller mindre flittig bruk. Jeg har til og med fått høre at det var svært gode mandoliner, men det var nesten ikke synlig på seddelbunkene at vi hadde kjøpt dem.

Vi hadde fortsatt altfor mye penger igjen. Vi kastet våre bunker med zloty like før grensen, og hadde et lønnlig håp om at en unge måtte finne dem før grensepatruljene gjorde det.

Så var det DDR. Transittvisum var innvilget og klart fra ambassaden, men vi satt i kø fra midt på dagen til langt ut mot skumringen for å få stemplet inn i landet. Bare parti- og mafiapampenes (det gikk vel ofte ut på ett) svarte Mercedeser fikk kjøre rett gjennom.

Ubrukelig kart: Passene ble tilbakelevert sammen med et dårlig kart som var stensilert opp. Der var transittveiene vi hadde lov til å bruke, der var de døgnåpne bensinstasjonene der vi kunne tanke opp og betale med vestlig valuta – og kafeer der vi kunne spise, pluss de grensestasjonene som var tillatt å bruke for sånne kapitalistsvin som oss.

Så kjørte vi inn i solnedgangen. Veiene var omtrent der kartet sa at de skulle være, så det gikk greit. De døgnåpne bensinstasjonene var ikke der de skulle være. De som var der, var til gjengjeld stengt. Kafeer og mat? Glem det. Til gjengjeld så vi sjagefulle sovjetiske offiserer og soldater i nesten hver eneste landsby. Herrefolkets herrefolk.

En uvirkelig grense: De siste kilometrene frem mot grensen ved Lübeck var uvirkelige. Grensegaten var kraftig opplyst, og det var tett mellom hundepatruljene. Grensepasseringen var igjen en tålmodighetsprøve. Passene ble levert inn gjennom en glassluke til to politifolk som bare satt der.

Etter lang tid kom noen spesialsoldater som med stor iver, flid og nøyaktighet gjennomsøkte bilen inni og utenpå. Ti minutter etter at bilen var montert sammen igjen, var det tegn til bevegelse i den ene politimannen bak glassveggen. Han stemplet passene våre, viste stemplene til sin kollega (som nikket nesten umerkelig), og etter nye ti minutter åpnet han glassluken og leverte dem til en soldat som ga dem til oss.

Ikke rom i herberget: Så var det inn i gamle Vest-Tyskland. Tollerne spurte om vi hadde veldig store mengder polsk vodka og polske sigaretter. Da vi svarte nei på begge spørsmålene, mente de at vi ikke kunne være riktig kloke. De var også interessert i om vi var tennisspillere, siden vi hadde tre racket-omslag liggende bak i bilen. De skrattet da de fikk høre om mandolinene fra Polen.

De var ikke rom til oss i herbergene i Lübeck. Vi gikk fra hotell til hotell, fra pensjonat til pensjonat og spurte, men det var ikke en seng å oppdrive i totiden om natten.

Fenomenal dansk morgenmad: Da gjorde vi det som folk advares mot i vår tid, for vi overnattet på en rasteplass langs autobahn mot Puttgarden. De fleste biler er ikke særlig egnet til å sove i. Det var tre stive og krokete menn som vraltet av gårde mot toalettet for å stelle seg, og bilen ble omdøpt til Stølsheimen.

Fergeturen fra Puttgarden til Rødbyhavn var en maktdemonstrasjon, et bevis på nesten umenneskelig karakterstyrke. Siden vi ikke hadde spist siden langt inne i Polen dagen før, var vi sultne som ulver, men vi avsto fra den kjipe fergefrokosten.

I stedet kjørte vi inn til selve Rødby og forstyrret vertinnen på Landmandshotellet (eller var det Landbohotellet?) slik at hun laget morgenmad til oss istedenfor å støvsuge. Denne morgenmad skal bli utgangspunkt for artikkelen i neste uke.

Rundt på internett kan du finne en uendelighet av oppskrifter på de fleste matretter. Her er min oppskrift på remuladesaus, og jeg aner ikke hvor jeg har fått den fra. Det kan godt hende at jeg har stjålet den, og du kan nok høre at jeg har anger i stemmen – for sikkerhets skyld.

Siden vi ennå ikke er helt ferdige med Det svenska smörgåsbordet, tar vi den med her, for skikkelig remulade er svært godt tilbehør når voksne ganer skal smake seg gjennom et skikkelig koldtbord. Barnslige ganer kan sikkert ikke fordra den, men det er ikke unger jeg skriver for – uansett deres alder.

Altså lager vi remulade fort og enkelt: 1 dl majones, helst hjemmelaget, 2 ss hakket sylteagurk, 2 ss hakket kapers, 2 ss finhakket løk. 1 finhakket hardkokt egg, 2 ss finhakket ansjos, 2 ss finhakket persille. Rør godt, slik at alle ingredienser blandes. Bruk ansjoslake til å tynne ut sausen til den har riktig konsistens, for jeg synes remulade skal være litt mer flytende enn majones. Smak til med salt og pepper etter at du har hatt laken uti. Vær obs på at du får mye bedre og mye billigere kapers og sylteagurk hos innvandrerkjøpmannen enn hos dagligvareoligarkene.

Det norske folks oppførsel rundt et julebord er deprimerende i mine øyne. En hvilken som helst idiot kan lage pinnekjøtt med kålrabistappe og kokte poteter, en hvilken som helst idiot kan få til en noenlunde svineribbe med rødkål. Likevel er det pinnekjøttet og svineribben folk kaster seg over.

Skikkelige kokker har lagt ned mye arbeid og godt håndverk i de andre rettene, de som folk bare går forbi. For mange år siden var jeg på julebord på et hotell i Bergen. Det var et gammeldags koldtbord slik et overdådig koldtbord skal være, med en mengde ulike kalde retter, dessuten forskjellige varmretter – deriblant både pinnekjøtt og svineribbe naturligvis.

Det var et par hundre mennesker i spisesalen, men det var bare fire som smakte på annet enn det forbannede pinnekjøttet, og av disse fire var det bare to – meg og en annen – som smakte på østersen. Folk med lammeribbe i blikket freste forbi flotte nykokte hummere, de så ikke det store fatet med østers, heller ikke de flotte sjøkrepsene, de enset ikke kalvesylte eller de ulike formene for svinesylte, for ikke å snakke om rullepølse av lam. En dyresteik med utrolig velduftende saus ble båret inn. Folk stengte neseborene og gikk rett forbi.

Merkelig oppdrag: Dette var et litt merkelig oppdrag, selv for en journalist som var vant til merkelige oppdrag. En av redaktørene ba meg anmelde syv av Bergens viktigste julebord. Jeg sa ja, på visse betingelser. En av betingelsene var at jeg slapp å gå alene. Jeg skulle på syv julebord i løpet av en uke, seks kvelder pluss ett familiejulebord om ettermiddagen. Det var bare å stålsette seg.

Heldigvis satte sjefredaktøren foten ned da jeg var halvveis i oppdraget. Det var vel noen som hadde fortalt ham hva dette kom til å koste. Det er greit at noen bruker fornuften av og til, for jeg var mer enn sliten nok da onsdagen var passert.

Til disse koldtbords-rettene skal vi fortsatt søke råd og hjelp i boken ”Det svenska smörgåsbordet” av Vera Tornérhielm. Den er et lite skattkammer. Se om du kan finne den på www.bokborsen.se

Vitlöks-ägg: 4 egg, 5 hvitløkskløfter, 5 ansjosfileter, 1 ss olje. Halve tomater til garnering.

Kok eggene i åtte minutter. Kok hvitløkskløftene i saltet vann i 5 minutter, skrell dem og støt dem i morter sammen med ansjosfiletene. Tilsett oljen dråpevis, til blandingen er som en tykk krem. Skjær eggene i to og smør et tykt lag med ansjoskrem over de varme eggene. Garner med halve tomatskiver som stikkes ned i kremen.

Köttfarssvepta ägg: 4 hardkokte egg uten skall, 1 ½ hekto kjøttfarse, 3 ss fløtemelk, 2 hakkede ansjosfileter, pepper, eggehvite. Til, panering brukes pisket egg og griljerkavring. Olje til frityr.

Dette er det samme som kalles Scottish Eggs i de engelsktalende land. Rør sammen farse, ansjos, fløtemelk og litt ansjoslake, og smak til med pepper. Pensle eggene med eggehvite, og svøp dem i farse. Dypp dem deretter i vispet egg og deretter griljerkavring. Kok dem lyserbrune i olje eller frityr.

Små köttbullar: 125 gram karbonadedeig, 785 gram malt kalvekjøtt, 75 gram malt svinekjøtt, ½ kopp griljerkavring, 1 kopp fløtemelk, 1 ss finhakket løk, 1 eggeplomme, salt og pepper. Til stekingen trenger du smør og griljerkavring.

La griljerkavringen svelle i fløtemelken og rør det inn i farsen som knas grundig. Tilsett løken som er frest i smør, og eggeplommen. Lag små boller som rulles i griljerkavring og stekes i smør. En variant er å bytte ut løk med hakket grønn oliven.

Her må det vel være passende å legge inn de sitat jeg har pleid å ha i mine artikler om å gå rundt de svenske smörgåsbord. Det eller de trenger ikke å ha noe med saken å gjøre, og har det sjelden. Vi holder oss til vittighetsbladet Strix.

Først 1915: ”Har du inte hørt när Moltke skrattade? Dä va bara två gånger. Första gången när hans svärmor dog och andra gången när han såg Vaxholms fästning.”

Så til 1924: Vi kan ta den om den gamle pramskipperen og smugleren Österman som ligger på det siste og tar farvel med slekten, særlig sønnene: ”Kom ihåg, pojkar, att ärlighet varar längst – ja vet’et, för ja ’ar försökt bägge delarne.”

Falukorvens hjemby: Ved siden av Sveriges mest berømte skianlegg på Lugnet, er Falun Sveriges 28. største tettsted med 37.291 innbyggere i 2010. Det er hovedstad både i Falu kommune og Dalarnas län, og er på Unescos liste over verdensarven. Den ene halvparten av byen ble ødelagt av tjukk og giftig røyk fra koppergruvene, den andre ble preget av vakre villastrøk der røyken aldri nådde.

Nå begynner skoletimen: Falun er også berømt for sin falukorv. Falu koppargruva brukte nemlig tvinnet oksehud til å heise opp koppermalmen, og det enkleste var at oksehuden kom seg fra Småland til Falun for egen maskin. Oksene ble drevet til byen i store konvoier og så slaktet. Kjøttet ble saltet og røykt. På 1500- og 1600-tallet var det tyskere som lærte svenskene å lage god korv av det røykte kjøttet.

På 1870-tallet tok Anders Olsson opp tradisjonen med å røyke kjøtt til korv. Rundt 1890 ble denne korven utviklet til falukorv, og hans etterkommere er de eneste som fortsatt lager falukorv i Falun. I 2001 fikk falukorv EU-beskyttelse som garantert tradisjonell spesialitet. Korven skal blant annet inneholde minst 40 prosent okse- og svinekjøtt, men mange inneholder mer.

Jeg har bare vært i Falun én gang – midt på 1960-tallet. Vi parkerte og spiste lunsj på en kafé, og jeg aner ikke hvilken produsent som hadde laget den falukorven vi fikk. Den minnet meg ikke så lite om god servelat. Jeg rangerer det aller meste av både servelat og falukorv som dårlig menneskemat, men de finnes i gode og velsmakende varianter. Her i Bergen rangerer jeg servelat fra enten Solheim eller Grindheim som de beste. Brakstad er også god, mens Bønes er veldig oppskrytt. Kjedenes merkevare-servelat er stort sett tragisk.

Korvlåda: 2 hekto falukorv, 2 ss finklips gressløk, 3 tomater, 4 egg, 1 ss smør.
Skjær falukorven i små terninger, bland dem med gressløken og dekk bunnen i en velsmurt ildfast form. Skivet tomat legges oppå, og til sist slås eggene forsiktig. Sett formen i varm ovn til eggene har stivnet.

Ostgratinerad falukorv: 2 ½ hekto falukorv, 1 ss fransk sennep, 3 tomater. Til gratinering revet ost og smør.

Flå falukorven og skjær den i skiver som legges i en smurt, ildfast form. Bred over litt sennep og dekk korven med tomatskiver. Strø revet ost over, legg på noen klatter med smør og gratiner retten i varm ovn i ca 15 minutter.

Som det heter på et utdødd verdensspråk – Ite, missa est – Gå, messen er slutt.

Overskriften kom dettende da jeg bladde i en svensk sitatbok. Nobelprisvinneren i litteratur, Harry Martinson (1904-78), skrev essayet ”Det enkla och det svåra” i 1938. Der er setningen som begynner slik: ”I de tusen gaffelbitarnas och chokladfyllningarnas land…”

Når jeg så skulle ta et søk på alle disse gaffelbitene i Sverige, ga svensk Wikipedia bare to tilslag – kyst- og fiskersamfunnene Klädesholmen og Grönemad.

Begge ligger i Bohuslän mellom norskegrensen og Göteborg, for det er der de har sild. Det er i hvert fall der silden ilandføres. Begge disse samfunnene hadde og (tror jeg) har en rekke små og store sildefabrikker, og gaffelbiter er jo bare småbiter av kryddersildfileter.

Fisket etter strömming i Østersjøen og Bottenviken er noe ganske annet. Strömming er nemlig en sild som er tilpasset saltgehalten i Østersjøen. Mens vår sild heter Clupea harengus, er strömmingen mer fin på det, og adlyder bare familienavnet Clupea harengus membras.

Jeg var også på jakt etter et svensk sitat, som ikke nødvendigvis hadde noe med saken å gjøre, men som kunne gjøre det litt lettere for deg i hverdagen. Jeg begrenset søket til vittighetsbladet Strix, der blant andre Albert Engström var medarbeider.

Siden det var kvinnedag da jeg skrev på denne artikkelen, avviste jeg dette sitatet: ”Johan i Juanäs: Jaa, di prater öm bra pier, men hvar kommer alle di dålie käringera ifrå???”

Edruskap: Nei, jeg søker heller hjelp her: ”Kapten Starlund; Håll er nyktra i ungdomen, pojkar – för då tål ni fan så mycket mer, när ni blir gamla.”

Vi som så vidt har passert den aller første ungdommen, vi får tillate oss en aldri så liten skål før vi begynner på litt mer av ”Det svenska smörgåsbordet” av Vera Tornérhielm. (Gå i arkivet og få med den bloggen som ble lagt ut i forrige uke.)

Svensk akevitt: Kan jeg by på en Skåning eller en O.P. Anderson? Skåne Akvavit ble lansert i 1931, og er en mindre krydret snaps enn O.P. Anderson. Den er krydret med karve, fennikel og anis. Min yngste bror sverger til O.P. Anderson, jeg liker Skåningen best, men dette har hittil ikke skapt splid eller drama i familien.

Selvsagt må vi ha med litt strömming, men ikke den beryktede surströmming. Den er gjæret på boks, og lukter infernalsk når du åpner lokket, men smaken er absolutt ikke verre enn at alle som liker rakørret bør ta seg en smak. Tidligere hadde vi også raket sild i Norge.

Gravad strömming: ¾ kilo strömming (stamsild), rikelig med dill. Lake: 1 kopp olje, saften av 1 sitron, 2 ts salt, 2 ts sukker, 1 ts grovknuste hvitpepperkorn, 1 ½ ts sennep.
Rens, skyll og fileter silden. Dra av skinnet. Vend filetene i en bunke med rikelig finhakket dill og slå over laken, som må dekke filetene. La silden stå kaldt i 12-24 timer, og sil av laken. Server silden med ferske dillkvister og slå over den silte laken.

Sillsallad: 1 godt utvannet salt sild, 1 kopp kokt potet i terninger, 1 kopp syltet rødbete i terninger, 2 ss hakket sylteagurk, 1 kopp eple i terninger. Sås: 1 ½ ss smør, 2 ss mel, 1 kopp buljong, 1 kopp fløtemelk, 4 ss eddiklake fra rødbetene, 1 eggeplomme, sennep, salt, pepper og sukker.

Fres smør og mel, spe med buljong og fløtemelk, og la sausen koke i ti minutter. Trekk kasserollen til side, visp inn eggeplommen og smaksett med eddikslake og krydder. La den kjølne. Fileter silden og skjær i fine terninger. Rør alle ingredienser inn i den kalde sausen Legg salaten i en skål og garner med hardkokte egg i skiver. Gammaldags sillsallad er omtrent det samme, men den inneholder også en kopp kokt kalvekjøtt eller skinke i terninger.

Hummersallad: 2 middelstore kokte hummere, 1 kopp små, kokte erter, 1 kopp asparges i biter, 1 kopp strimlet stangselleri, 2 kopper majones, ½ kopp tykk pisket krem, salt og pepper.

Kløv hummerne, knus klørne og ta forsiktig ut kjøttet. Ta hummmerkjøttet ut av skallet (husk å fjerne gørrstrengen som går langs ryggen) og skjær det i biter som blandes med erter, asparges og selleri. Smak til med salt og pepper og bland ingrediensene i majonesen som på forhånd er blandet med pisket krem. Legg salaten tilbake i hummerskallene og garner med kjøttet fra hummerklørne, asparges og rogn. Sett de fylte hummerskallene på knust is på serveringsfat.

Västkustsallad: 1 hvitløksfedd, 1 kopp kokte erter, 1 kopp aspargestopper, 1 hekto reker, 1 boks blåskjell, 2 hardkokte egg i skiver, 1 strimlet salathode, 2 tomater skåret i kløfter, 1 kopp sjampinjong i skiver. Til marinade brukes 6 ss olje, 2 ss eddik, salt og pepper.

Gni en skål med hvitløk og legg ned de blandede ingrediensene. Hell over marinaden, ta deg en god skål for vel utført arbeid og server salaten avkjølt. I det moderne Sverige har jeg også fått Västkustsallad der mye av rekene var byttet ut med havskräftor (sjøkreps).

Det foregår et omfattende fiske etter sjøkreps både i Skagerrak og Kattegat, men jeg må nesten få legge til at det er med en viss stolthet jeg noterer at det flysendes sjøkreps fra Mangersfjorden nord for Bergen til de beste sjømatrestauranter i New York by.