DET GODE LIV som pensjonist

- er å planlegge!
Kvitte seg med gammel gjeld, kjøpe seg en gammel campingvogn og et telt på Finn.no der du slipper å betale veiskatt. Pusse den opp et år eller så, for så å reise!

En farefull , men spennende ferd gjennom Danmark og Tyskland på motorveier, men når du har passert Alpene i Sveits og kommer til Italia, skjønner du hvorfor du har gjort det! Der kan du meske deg med Parma-skinke og parmesan. Nyte et glass rødvin som det smaker sol av
- og når du tar fergen over til Hellas! som ligger der i det blå-blå havet i varm sjø, blir du andektig – ja, direkte lykkelig!

Tegneren Truls Næss er borte

To-tre ganger i mitt liv har jeg blitt kjent med det som engelskmenn og franskmenn kaller en raconteur. For å leve opp til denne betegnelsen er det ikke nok at du kan fortelle en historie på skranglete eller kjedelig vis.

Tvert imot, historien skal fortelles stramt, konsist og med både vidd og brodd. Du skal også kunne ta det på sparket når det kommer avbrytelser og kommentarer fra ditt publikum. En slik historieforteller var Truls Næss. I januar døde han, bare en måneds tid før han ville ha blitt 76 år.

Venner siden 1970-tallet
Jeg har hatt gleden av å kjenne Truls og hans familie siden tidlig på 1970-tallet, da han kom til tegnestuen i Bergens Tidende i Nygårdsgaten. Der summet det av liv, travelhet, kreativitet og vittigheter. I sentrum for oppmerksomheten fant du som regel Truls. Den gangen var han reklametegner, nå ville han ha blitt kalt grafisk designer.

Hans venn og kollega Odd Erik Bostrøm skrev til meg med håp om at noen måtte hedre denne mestertegneren med en nekrolog – slik at Truls ikke skulle forlate verden som tegnergeniet som ble helt glemt. “Mange bergenseres gode venn – og en av byens mest eminente og produktive reklametegnere gjennom mer enn 50 år har i disse dager dessverre lagt bort pennen for godt,” skrev Bostrøm.

Fårepølse med Trulsetegning
Såkalte Trulsetegninger ble et begrep, men jeg hadde så smått håpet at noen andre kunne skrive om den siden av ham. Han hadde sin egen og lett gjenkjennelige strek. Den fagre hulderen som smykker pakkene med fårepølse fra Voss, er naturligvis en Trulsetegning.

Blant mine klenodier er Svarteboka fra 1973. Den var Bergen Faktorforening sin julehilsen det året. Boken var tilrettelagt og illustrert av Truls. Jeg har aldri regnet meg selv eller Truls som revolusjonære. Likevel lyder dedikasjonen “Til Ragnar med revolusjonær julehilsen. Truls.” Glimt i øyet der også.

Han beundret ikke journalister
Det er vanskelig å vite hvor jeg skal begynne og slutte, for minnene er så mange. De mange gode samtalene om bøker, der vi ofte var enige, men like gjerne kunne være uenige så det sang etter. Det var ingen ting i disse samtalene som røpet at hans formelle utdannelse var syv års folkeskole. Tvert imot, det var han som var utdannet. Meg var det verre med.

Han var heller ikke noen nesegrus beundrer av oss journalister. Hans evige klagemål var dette: “Hvordan har det seg at hver gang jeg vet noe om en sak som journalister skriver om, så kommer saken alltid på trykk med faktafeil og unøyktigheter?” Det er dessverre et godt poeng fortsatt.

Det gikk over stokk og stein
Så hadde vi naturligvis våre mange besøk på byens skjenkesteder. Det kunne ofte gå over stokk og stein. Her hadde diskusjonene en annen dimensjon, og resulterte som oftest i latter og skratt.

Det var ikke for ingen ting at stamgjestene på Huset pub sendte en krans til bisettelsen med sitatet “Elsket av kvinner, beundret av menn.” Det er typisk for hans humor og selvironi.

På gutteturer gjennom Europa
Vi la også Europa for våre føtter. Tre voksne kamerater på guttetur med bil kan oppleve mye når du bare svinger bort fra autobahn. Vi fikk mange minnerike opplevelser – særlig i 1989, det året jernteppet falt.

For to-tre år siden ville jeg arrangere en kort mimretur tilbake til Lauenburg an der Elbe – sørøst for Hamburg, men både Truls og en annen kamerat var da såpass svekket at det ikke ble noe av.

Før jul var det klart at det gikk mot slutten. Behandlingene virket ikke lenger, så de ble avsluttet. Hans siste residens var på Røde Kors i Helleveien. Jeg besøkte ham siste gang like før jeg skulle en tur til Marokko. Han sa at han måtte få rapport fra turen. Den fikk han aldri – dessverre.

Så ble vi shanghaiet enda en gang

Symbolbruken er enkel og lettfattelig. Kanskje ikke i like stor grad som hos en dame på Aruba for et par-tre år siden. På forsiden av bikiniens nederdel var en rød runding, og denne enkle setningen var trykt over venusberget: “Press red button to open.”

Nei, det er mer på linje med kivingen innerst i Akababukten. Jordanerne reiste en enorm flaggstang i Akaba. Jeg husker ikke om den var 128 eller 138 meter høy. Det jordanske flagget var tilsvarende stort.

Israel måtte jo svare
Da måtte Israel naturligvis svare, og på en svær ramme i Eilat ble det spent opp bilde av et enormt israelsk flagg. Jeg sammenlignet flagget med skipene på havnen, og sjekket med et skipsregister på nett. Det måtte være over 100 meter langt.

Her i Agadir får nasjonalfølelsen blant annet utløp i at kornsiloene på havnen har fått malt et gedigent marokkansk flagg – rød bunn med en grønn davidsstjerne – jødenes symbol. Marokko har alltid hatt et rimelig greit forhold til sine jødiske minoritet, og er vel nesten enestående i den arabiske verden i så måte. Den jødiske minoriteten har minket mye, og teller nå bare 7000.

De viktigste pillarene
I åssiden over havnen står tre ord med kjempemessige skrifttegn. De er godt synlige om dagen, men i mørke er de markert med tusenvis av små LED-lys. Siden jeg ikke kan lese arabisk, tippet jeg på at det enten var et sitat fra Koranen eller en lovprisning av kongen. Damen i resepsjonen fortalte at jeg ikke var så langt av lei.

Det øverste ordet betyr Gud, og på neste linje (fra høyre mot venstre) betyr ordene Hjemmet og Kongen. Dette er de tre viktigste pillarene i enhver marokkaners liv, forklarte resepsjonsdamen.

Øredøvende og skjærende lyder
Turen til Marrakech og Agadir har blitt omtrent som ventet. Vi tok to turer til den berømte Djemaa el Fna-plassen i Marrakech. Første gang på egen hånd. Vi bare ruslet rundt i et øredøvende leven av trommer og de skjærende lydene av skalmeier (forløperen til obo).

Der var slangetemmere, dresserte og påkledte apekatter som slo baklengs salto, menn i fargerike drakter som lever av å bli fotografert. De gnager seg innpå deg, og du blir bondefanget nesten uansett.

Vi slapp løs i live
Vår mann forlangte 100 dirham (knapt 90 kroner) for fornøyelsen. Jeg ga ham fem dirham, og vi slapp fra det med livet i behold. Hans mange forbannelser fikk vi på kjøpet. Det er greit med litt bonus.

Neste dag hadde vi leid offisiell guide via hotellet. Prisen var 500 dirham (460 kroner) for fire timer. Vi hadde god erfaring med offisiell guide i Fes for noen år siden. Han lyttet til våre ønsker, og utsatte oss ikke for mer kjøpepress enn at vi tålte det.

Guiden tjente to herrer
Guiden i Marrakech ga faen i slikt tøv. For oss ble det fort åpenbart at han tjente to herrer, og vi var den minst viktige av dem. I så måte minnet han om en uoffisiell guide som kapret oss i Tangier en gang.

Vår guide hadde åpenbart provisjon av salget, og halte oss inn i butikk etter butikk. Besøket på det marokkanske apoteket (der kan du ikke prute) kostet oss 900 spenn.

Neitakk, vi skulle ikke ha teppe
Så var det den uunngåelige teppebutikken. Omsider begynte det å sige inn at vi ikke skulle ha noe teppe – ikke stort, ikke lite, ikke laget av arabere, ikke av berbere, ikke av tuareger og ikke av nomader. Det hjalp ikke at selgeren hevdet at teppene var “verry verry chipp!”

Vel ute i Medinaen igjen forsøkte vi på nytt å forklare guiden at vi var der for å se og oppleve, ikke for å kjøpe. Noen sekunder senere hadde han loset min kone inn i en smykkebutikk. Her skar det seg.

Fra 7200 til 650 dirham
Jeg sto utenfor og tok meg en blås. Så ble jeg kalt inn, for nå skulle det forhandles – og slikt kan ikke overlates til kvinner. Eva sto der med to halsbånd, og selgeren forlangte 7200 dirham for det ene.

Nå var det min tur til å komme med motbud. Siden Eva ikke ville ha halsbåndet i det hele tatt, nektet jeg å gi noe motbud – selv ikke én dirham, for da ville prutingen ha vært i gang.

Stemningen var anstrengt da vi fikk guiden til å lede oss ut på plassen igjen. Han fikk sine penger, men ingen av oss virket særlig fornøyd. Det var en lettelse å bli kvitt ham.

Tilbake på hotellet så vi at butikken der forlangte 650 dirham for tilsvarende halsbånd som hauken i medinaen ville ha 7200 for, og hotellenes butikker er ikke kjent for å legge seg lavt i pris.

Velkommen til enda et nytt år

Så er vi her igjen. 2015 er fortsatt bare en tjukk bunke med blanke ark for de fleste av oss. Siden sist har jeg vært i Råde og feiret jul. Absolutt stille og fredelig, men finere og mer stabilt vær enn her på Vestlandet.

Hver formiddag sto en blek og kald sol opp over hustaket til gamlesheriffen i Østfold, og fulgte sin lave bane gjennom toppene på en liten skog litt sør for oss. Det var såpass kaldt at det knirket godt under skoene.

Vi testet juleøl
Nevøen og jeg tok på oss den helt nødvendige og formidable oppgaven med å teste juleøl fra ymse håndverksbryggerier i Belgia, Sverige og Norge. Det var ikke alt som falt like mye i smak, men felles for alt vi smakte på, var en formidabel avstand i smak og styrke til den uinteressante industripilsen som har fått flomme uforstyrret over verden altfor lenge.

Som vestlending var det også gøy å oppleve at polutsalet i Moss hadde godt utvalg av øl fra Kinn bryggeri i Florø. Du bør unne deg en og annen av deres trekvartliters flasker fra tid til annen. Deres belgiske trippel Bøvelen er vel verd en prøve.

Carl i sitt lønnkammer
I romjulen hadde vi en ganske dannet adresse i nærheten av Ullern kirke. Hvis jeg hadde hatt en kikkert og hvis jeg hadde hatt den minste interesse av det, kunnet jeg ha glodd over dalsøkket og sett hvordan Carl Ivar og fru Eli hadde det.

Nå har jeg null og niks å fortelle om deres privatliv, men har en viss følelse likevel. Den tidligere partieieren sitter nok i sitt lønnkammer og lurer på hva som gikk galt og hvorfor alt gikk galt.

Han fikk en prinsesse
Han dyrket frem og sparket den ene kronprinsen etter den andre fra slutten av 1980-tallet, før han langt om lenge fikk sin kronprinsesse. Hun ble en sterk motstander av og ivrig talskvinne mot skatter og avgifter. Nå sitter hun i sitt finansielle jomfrubur og er den fremste forvalter av den velkjente offentlige grådigheten.

Det rød-konservative byråkratiet i UD har lenge vært kjent for å følge sin egen nese i stedet for å lytte for mye til hva blå-konservative regjeringer måtte ønske. Det vil være naivt å tro at ikke noe av det samme skjer i andre departementer. Jeg har ikke så mye godt å si om finansjomfruen, men tror hun har gått på de fleste byråkratiske snubletråder som har vært lagt ut for henne.

De får nå styre på
Nok om det. Det er ikke så store summer en finansminister kan flytte på uansett. Enten det er en rød-konservativ eller blå-konservativ regjering som sitter med den såkalte makten, er de store summene forlengst låst på forhånd.

Jeg har tenkt å reise fra dem i noen dager, så får de styre og regjere uten min hjelp. Min kone har nemlig gjort det til en vane å fylle 29 år på denne tid av året, så hvis vi ikke har vært i varmere strøk i romjulen og ved nyttår, pleier vi å ta oss en tur når hun jubilerer.

Alle vil hjelpe deg
I år går turen til Marrakech og Agadir i Marokko. Vi har ikke vært i disse byene før, så vi gleder oss på en måte. Tidligere har vi besøkt Tangier og Fes. Det var en blandet fornøyelse.

Det ubehageligste og mest stressende er de mange menn som ønsker å hjelpe deg med problemer du ikke visste at du hadde. Enten de forsøker å innbille deg at de jobber på “ditt hotell” som guide eller at de opptrer som svarte guider eller taxisjåfører, kan du føle deg sikker på at de lyger så det renner av dem og at de vil ta minst dobbelt så mye betalt som om du hadde leid en offisiell guide eller tok en av de røde taxiene med taksameter.

Avskjed med kamerat
Denne gangen skal vi i alle fall gjøre det litt enklere å motstå haiene. Vi skal hentes på flyplass og busstasjoner. Da er mye gjort.

En gammel venn ba om å få rapport fra turen. Han ligger på sykehjem og har sikkert ikke så lang tid igjen. Jeg ba ham holde ut. Skulle han få hastverk og stikke av før vi er hjemme igjen, ønsket jeg at han måtte være i himmelen minst en halvtime før djevelen får vite at han er dau.

Så skrattet vi.

Stakkars Alexander Dale Oen

Det er flott at Bergen kommune hedrer den eminente svømmeren Alexander Dale Oen med å døpe byens nye svømme- og stupeanlegg etter ham.

Derimot synes jeg kommunen har gått på en stygg blemme med å vedta et altfor langt navn til at det kan brukes som hverdagsnavn og at forkortelsen skal være det intetsigende AdO Arena.

Ble ikke kalt Ado
ADO hadde vært greit nok dersom Alexander Dale Oen hadde blitt kalt ADO eller helst Ado i levende live, men det har jeg aldri hørt noe om. Det ville ha stått i avisene, men det skjedde ikke så vidt jeg vet. AdO er i hvert fall på trynet.

Nå er ikke ADO eller Ado noen ukjent størrelse verken i nåtid eller fortid. Et stort meksikansk busselskap kalles ADO. Der er det forkortelse for Autobuses de Oriente. ADO er også et kinesisk rockeband, en nederlandsk fotballklubb, en database eller to, noen greier med abstrakt algebra pluss et japansk flyselskap.

En frankisk erkebiskop
Personer med Ado som navn eller kallenavn finnes også. Ado var blant annet en frankisk erkebiskop av Vienne, men han døde i 874 e.Kr., og jeg aner ikke om han tok et eneste svømmetak.

I 1947 ble den brasilianske fotballspilleren Ado født. President Alassane Dramane Ouattara i Elfenbenskysten kalles Ado, mens Ado også er en kortform av mannsnavnet Ednan som er vanlig i Bosnia.

De elsker forkortelser
Vi vet alle at byråkrater er noen råskinn etter forkortelser. De finner på de utroligste bokstavkombinasjoner, men på byråkratisk vis skjuler de seg alltid bak det faktum at det må et politisk vedtak til før forkortelsen blir offisiell. Deretter har det en tendens til å bli stående – helt til en ny generasjon av byråkrater og overbetalte konsulenter finner på noe enda mer meningsløst som de får politikerne til å vedta.

Vi vet også at politikere ikke alltid slår på tenkemaskinen før de fatter vedtak. Dette er selvsagt både menneskelig og forståelig, men AdO Arena får ikke mer med Alexander Dale Oen å gjøre av den grunn.

Gi Alexander en annen heder
Tenk om Bergens politikere kunne kvinne eller manne seg opp til å si: ”Dette blir bare noe meningsløst tull. La oss finne et nytt, kort og slående navn på vårt flotte svømmestadion, og så lar vi Alexander Dale Oen få sin velfortjente heder på en annen måte.”

Reglene for skrivemåten på forkortelser brytes også. I korthet går de ut på at forkortelser som uttales som et ord, skal skrives som et ord. IKEA uttales som et ord, og skal skrives Ikea ifølge disse reglene. NAV skal naturligvis skrives Nav, men fortsatt forteller ikke navnet noe som helst.

En liten d er helt på trynet
I så måte deler Nav skjebne med ADO Arena. Det må naturligvis skrives Ado Arena, men de har gjort det enda mer meningsløst med å kalle det AdO Arena. Da blir det i hvert fall bare tull. Hva med steds- og personnavnet Dale i Blomvågen, skal ikke det ha stor forbokstav? Alternativet måtte være å bruke punktum – A.D.O. Arena. Da blir også uttalen endret til ”adeo arena”, og da blir det virkelig meningsløst.

Så lenge Alexander brukte både Dale og Oen som mellom- og etternavn, så må ikke Bergen kommune drive og kødde det til med en liten og uforståelig d midt i en forkortelse som ikke henger på greip.

Her er det bare å nullstille hele sulamitten.

Med Fred Ove for fred

Det var en gang på 1980-tallet. Telefonen ringte i heimen – som den gangen var sør i Dublin fylke. Det var en oppglødd Fred Ove Reksten i den andre enden. Ordene fosset ut av den vanligvis rolige og sindige mannen. Hans store begeistring kokte ned til dette:

”Eg ska få spelle med Dubliners på Kenny’s i kveld. Kommer dokker?”

Selvsagt skulle vi komme. Først etterpå begynte det å sige inn at det finnes en god del puber som kalles Kenny’s i Dublin, men vi tok sjansen på at han mente den mest kjente – Kenny’s på Westland Row. Det stemte heldigvis.

Han inntok gjesterommet
Det ble en flott konsert, og Fred Ove bidro til at det ble så bra. Den bergenske trubaduren reiste på et svært magert budsjett, så han takket ja til å okkupere gjesterommet vårt. I dagene som fulgte fortalte han om sin store fredsplan for Nord-Irland.

Han skulle reise til Nord-Irland og prøve å få samtaler med protestantiske og lojalistiske ledere som Ian Paisley i Ballymena og katolske og republikanske ledere som Gerry Adams i Belfast.

Roma og London måtte være med
Deretter skulle han til Roma og søke audiens i Vatikanet, for pave Johannes Paul II måtte også være med. Etter all sannsynlighet måtte han også til London for å finne noen deltakere, men dette har glidd ut av hukommelsen min. Han ville ha dem til å møtes på nøytral bane – intet mindre enn på hovedscenen på Den Nationale Scene i Bergen.

Der skulle avtaler inngås og fredstraktaten underskrives. Nå kan vi selvsagt lene oss undrende tilbake og spekulere på hvor realistiske disse planene var, men ingen må sette spørsmålstegn ved Fred Oves oppriktighet og engasjement.

Rødt lys, så forsvant han
Planene om å reise til Nord-Irland passet bra, for vi skulle i bryllup i grevskapet Antrim allerede neste lørdag. Fred Ove fikk baksetet til seg og gitaren, og det siste vi så av ham var at han hoppet ut av bilen da vi stoppet for rødt lys et sted i Belfast.

Jeg vet ikke om Fred Ove fikk møte en eneste av de personene som sto på listen hans, men det er helt klart at det store fredsmøtet i Bergen ikke ble noe av.

Ove Mellingens blogg
Jeg kom på dette igjen da jeg hadde lest redaktør Ove Mellingens blogg i Telemarksavisa mandag, der han anbefalte filmen ”71” om de såkalte ”troubles” i Nord-Irland på 1970-tallet.

Selv har jeg ikke besøkt Nord-Irland annet enn når det var trygt å reise der, men konflikten lå like under overflaten og ulmet. Som når den protestantiske og London-tro bussjåføren i Belfast så foraktelig på mine irske pund og sa at han ikke ville ta i dem engang.

Vi opplevde nøyaktig det samme da vi dro fra Akaba i Jordan til Eilat i Israel. Drosjesjåføren skrøt av at Eilat var en slik ren og velholdt by – det var underforstått at dette var i motsetning til Akaba. Siden vi kom fra Bergen og var dårlig vant, opplevde vi Akaba som gullende ren.

De møttes på nøytral grunn
På en fergetur fra Nord-Irland til Skottland pratet jeg med et protestantisk ektepar som bodde i en blandet bydel i Belfast. De hadde mange katolske venner og naboer, men urolighetene gjorde at de måtte late som om de ikke kjente hverandre. Aldri et nikk, aldri et smil eller en hilsen. Kontakt over religiøse og politiske grenser var jevngodt med forrederi.

Kontakten med naboer og venner måtte skje på fremmed grunn. Ofte dro de til Mallorca eller Kanariøyene og pleide vennskapet der. Denne gangen skulle de møtes en langhelg på Man i Irskesjøen.

Skinnhellighet på begge sider
De måtte for all del ikke reise sammen. Det ville bli sett og rapportert til bigottene, de skinnhellige på begge sider. Noen tok derfor fly til Glasgow eller Liverpool og reiste videre til Douglas derfra. Mine nye venner dro altså med ferge til Cairnryan i Skottland og tog sørover før de kunne dra med en ny ferge vestover til Man.

De var nesten fra seg av forventning, og gledet seg stort til å møte venner og naboer som normale mennesker.

Siden den gangen har det bedret seg betydelig i Nord-Irland. La oss håpe at de igjen kan holde kontakt med naboer og venner sånn som andre folk, så får det heller våge seg at Fred Ove ikke fikk til sin store fredsplan.

Med en kjenning i lysken

Journalister har det ikke så greit alltid. Mange avislesere tror for eksempel at deadline – tidsfristen for å levere stoff til morgendagens avis – er noe som kommer langt ut på kvelden. Ingen ting er mer feil.

Stoff til lørdagsavisen er gjerne levert så tidlig som både mandag og tirsdag, for onsdag begynner det virkelig å haste. Hvordan i all verden skriver man dagsaktuelle ting så lang tid på forhånd? Ja, du kan virkelig lure.

Lager hermetikkaviser
Du kan for eksempel se på Dagbladets og VGs jule- og påskeaviser. Der er også det såkalt dagsaktuelle stoffet laget lang tid på forhånd. Dette kan gå bra, men jamen kan det gå på trynet også.

Selv var jeg stort sett et kvelds- og nattmenneskene de siste tiårene av mitt yrkesliv. Jeg kom på jobb om ettermiddagen, og ruslet hjem igjen når siste utgave av avisen var ferdig en gang om natten. Det vil si at jeg kunne være ferdig en gang mellom klokken 01 og 05.

Tidspress er ingen unnskyldning
Her var det aldri snakk om bare én deadline. Ferdige sider skulle leveres fra redaksjonen til den tekniske produksjonen på løpende bånd, for det finnes vel ingen avis i hele verden som kan produsere alle sidene samtidig.

Det jeg vil frem til er at tidspresset er der hele tiden, og det kan gi seg noen rare utslag. Dette tidspresset har ofte blitt brukt som unnskyldning for å velge lettvinte løsninger, men det holder ikke.

Verken rettsapparatet eller pressens eget utvalg for selvjustis godtar tidspress som unnskyldning for å gjøre feil. Det er dessuten feil å hevde at det bare er tidspress som fører til blundere.

Fisekrimimismerens intergitti
En gang kom jeg på jobb om ettermiddagen. Blant mine første oppgaver var å redigere side 2. Det var satt av plass til lederen som skulle leveres om kvelden, men resten måtte være ferdig. Lederen var alltid skrevet på mål, så den gikk rett på plass.

Til min store forundring ble jeg sittende med en artikkel som hadde fått overskriften ”Fisekrimimismerens intergitti.” Etter noe hodebry, flere gjennomlesinger og telefonsamtaler ble overskriften rettet til ”Fiskeriministerens integritet.” Dette skjedde på 1980-tallet, og helt til denne dag forundrer det meg hvordan journalisten kunne få seg til å levere et slikt forslag til overskrift.

Naturfaglige skrivefeller
La oss heller ikke glemme botanikken. Der ligger det mange fine skrivefeil på lur. En herværende avis som ynder å fremheve sine kunnskaper og kvalitet, hadde en større reportasje om at en allé med asal (rogn hører til asalfamilien) måtte vike. På trykk sto det derimot asalea, og det er noe ganske annet.

Du kjenner naturligvis til den franske admiral og oppdagelsesreisende Louis Antoine de Bougainville (1729-1811). Han gikk i bresjen for den første bosetning på Falklandsøyene og var den første franskmann som gjennomførte en jordomseiling.

Ga navn til vakker plante
Blant hans bragder er at Port Louis på Falklandsøyene er oppkalt etter ham, mens Port Louis på Mauritius har fått sitt navn etter den franske kong Louis XV. For Bougainville blekner naturligvis dette i sammenligning med at den sør-amerikanske planten bougainvillea er oppkalt etter ham.

Et plantenavn med så innviklet skrivemåte er naturligvis som en slags levende åte for skrivende folk som ikke gidder å sjekke om de skriver riktig. Blant de mange stavemåtene jeg har sett i aviser er buggavilla.

Dette er kanskje ikke så langt av lei som vi skulle tro, for i Spania skrives plantenavnet buganvilla og i Mexico bugambilia. Foreløpig har vi ikke fått noen norsk skrivemåte for den vakre planten bougainvillea, men jeg tipper at den vil ligge nokså nær den spanske.

Romstering i lyskene
Så har du journalister som ikke starter tenkemaskinen før de begynner å skrive. Dette skjer oftere enn du skulle tro, beklageligvis.

Nå har jeg på følelsen at sportsjournalistene har oppdaget et nytt medisinsk uttrykk. Hver gang en idrettsutøver ikke er helt pigg, skriver de at han eller hun har kjenning. Det innbyr til videreutvikling.

I BA eller BA.no nylig var det en fotballspiller som hadde fått en kjenning i lysken. I mitt stille sinn tenkte jeg at det var bra med en kjenning, slik at det ikke var en mengde ukjente folk som drev og romsterte i lyskene på vedkommende.

Pokker ta hele Telenor

Jeg sliter med alt som er eller har vært i en monopolstilling. Jeg handler på Vinmonopolet fordi jeg må, ikke fordi jeg vil. Vinmonopolets fortreffelighet er blant annet basert på en konstruert myte om at Norge vil få så mye dårligere utvalg av vin og brennevin dersom Polet skulle ryke.

For noe forbasket tøv. De ulike dagligvarekjedene vil ha sine billigviner, noen midt på treet-viner og noen få viner som nærmer seg kvalitet. Alle kjeder til sammen vil dekke omtrent basisutvalget på Polet.

Vi får vinhandlere i stedet for
Skal du ha noe bedre enn dette, så må du på vinhandelen. Alle større norske byer vil ha marked for en eller flere gode vinhandlere, og de vil naturligvis komme.

Nå har jeg et håp om at løsningen på Vinmonopolets eksistens ligger i i hendene på EU og den tyske dagligvarekjeden Lidl. Ironisk, ikke sant? Lidl solgte hele sulamitten i Norge og trakk seg ut, men likevel har de stor makt over hva som kan skje her.

Lidl vil ha stopp i Sverige
Lidl ligger nemlig i krig med svenske myndigheter om Systembolaget, og mener at EUs myndigheter må sette stopp for Systemet. Dette vil ramme Vinmonopolet også, og det hjelper ikke om Polet åpner utsalg på Manger eller andre småsteder, for det er fortsatt monopol.

Så var det telefonen. Om ikke før, så fikk vi en grundig demonstrasjon i moderne telefonbruk på Naxos for noen år siden. Det var fotball-EM, og kveldens hovedkamp var England mot Italia.

De bare glodde på telefonene
Et ektepar med to halvvoksne barn kom inn i hotellets strandbar. De strevde med å manøvrere et beist av en sofa i stilling foran storskjermen. De rakk det noen sekunder før avspark, men da var de ikke interessert lenger.

Mor, far, sønn og datter kastet ikke et blikk mot skjermen, for hele deres oppmerksomhet var rettet mot telefonene. Slik satt de i hele kampens lengde. Jeg aner ikke hvor mye fotball de fikk med seg. Så de i det hele tatt at halvgode England ble sendt hjem av et italiensk lag som bare var en anelse bedre?

Telefónica sende regning
De nasjonale telefon- og telegrafselskapene er vel stort sett bare minner fra en svunnen tid, men det er fortsatt krampetrekninger i noen av dem. Noen venner flyttet til Spania da de ble pensjonister for noen år siden. De hadde ikke noe med det tidligere statsmonopolet Telefónica å gjøre, men likevel opplevde de å få de rareste regninger fra Telefónica hele tiden.

Et annet sprengfestlig selskap som oppfører seg monopolistisk, er det jeg kaller Den impotente propell. Joda, de sliter i Telenor for tiden, for det er ikke så lett og slett ikke så billig å få innpass i diktaturlandene i Kaukasus.

Tungt å være jaget vilt
Konsernsjef Jon Fredrik Baksaas ser sliten og trøtt ut hver gang han passerer et TV-kamera, og det gjør han jo hele tiden. Det krever sin mann å være i medias søkelys.

På det personlige plan skulle jeg kanskje ha hatt litt medfølelse når han utsettes for et sånt hardkjør, men jeg gir blaffen i ham. Han interesserer meg ikke for fem flate øre – unntatt når han vil ha tak i pengene mine.

Baksaas sa opp abonnementet
Til i vår var vi kunder hos Baksaas. Vi er konservative som telefonbrukere, så vi bruker telefonene til å ringe et fåtall mennesker og å sende en SMS her og der. Ikke noe data og tull. Vi hadde et månedlig forbruk på 35-40 kroner hver – altså 70-80 kroner for to. For dette greide Telenor å sende en månedlig regning på rundt 250 kroner, for det var i tillegg avgifter og gebyr på ditt og påslag og gebyr på datt.

Likevel syntes ikke Baksaas at han og den slappe propellen hans tjente godt nok på oss, så han sa opp hele abonnementet vårt. Den første måneden uten abonnement økte prisen til 450 kroner, og vi ringte fortsatt like lite som før.

Ville ha 650 kroner for 80 kroners ringing
Neste måned satte Baksaas personlig rekord, for da hadde regningen for vår beskjedne telefonering og SMS-ing nådd formidable 650 kroner. Da sa vi stopp. Min kone tror i det lengste på enkelte former for statsmonopol, så hun forsvarer Baksaas med at det visstnok var to måneders spesialavgift (pluss gebyr, får vi tro) i denne summen.

Dermed måtte vi ut på markedet for å finne noe billigere. Selskapene Talkmore og djuice fikk ikke være med i konkurransen, for de er eid av Baksaas og den impotente propellen hans, men vi fant rikelig med andre telefoni-tilbydere.

Han kunne ikke lese innenat
Så skulle abonnementet flyttes over til det selskapet vi hadde valgt. Siden det var Bergensavisen som var den juridiske eier av mitt telefonnummer, måtte bedriften attestere at jeg kunne overta nummeret.

Dette ble gjort, men Baksaas satte seg på bakbeina. Til tross for at det står klart og tydelig i Brønnøysundregistrene at sjefredaktør Anders Nyland kan signere på BAs vegne, nektet Baksaas å lese innenat og gå med på dette.

Fikk nytt nummer
Redaktør Nyland sendte Telenor en ny epost og forklarte stillingen, men da hadde jeg allerede bedt Baksaas og snurrebassen hans dra til helvete, og fått nytt nummer fra One Call. Heller ikke dette selskapet er helt i vater, for direktøren går rundt med oppslått paraply i Bergen sentrum på en solskinnsdag. I hvert fall er det dette som skjer i TV-reklamen.

At direktør Øistein Eriksen ikke forstår når, hvordan og hvorfor en paraply skal brukes, er naturligvis ikke særlig tillitvekkende, men det er helt i orden å få regninger fra ham. Vi ringer og SMS-er fortsatt for 35-40 kroner hver i måneden, men nå ligget samleregningen på cirka en hundrelapp for to. Hørte du Baksaas?

Lys levende nakne damer

Det er synd å si at Agia Anna er noen metropol. Her er ingen store attraksjoner og ingen store hendelser. Tvert imot, det er en ganske fredelig idyll. Selv regner jeg slik at landsbyen har tre mindre attraksjoner – strendene, en havskilpadde og kirken til Nikodemus av Det hellige fjell ute på pynten.

Strendene er svært gode, og de er ikke så fulle i september som de var i august. Nå dominerer de hvithårede brigader fra nordiske land. Svært mange er fra Norge, og av dem igjen er det mange gjengangere som regner Naxos og Agia Anna som sitt annet hjem.

Alle 40 skilpaddene nådde sjøen
Neste attraksjon er skilpadden eller paddene. I femtiden hver ettermiddag kommer den inn til kaien og blir foret av en fisker som sløyer akkar. Da står det tett av folk for å studere dyret.

I fjor var det en skilpadde som gikk på land og la egg. Stedet ble godt bevoktet, og da tiden var moden var det mye folk rundt de nyklekte. De passet på at fugler ikke skulle få fatt i godsakene. 40 unger krøp opp fra hiet, bolet eller hva nå klekkeplassen kalles. Alle klarte å nå sjøen uten å bli spist.

Ingen lefling med muslimsk navn
Kirken på neset er altså tilegnet Naxos’ egen helgen. Nikodemus levde fra 1749 til 1809, og i 1955 ble han kanonisert til helgen av patriarken i Konstantinopel. Her er det ingen lefling med muslimske navn som Istanbul. Byen kalles også Nye Roma. Det må ha med romerrikets fall å gjøre.

I tillegg til at Nikodemus er helgen av Det hellige fjell, kalles han også hagioritten Nikodemus, og gudene må vite hva det betyr. Gresk-ortodokse helgener er liksom ikke min greie.

De får seg et gudsord eller tre
Like bortenfor kirken på pynten er det som eventuelt kan kalles Anna Agias fjerde attraksjon – nakenstranden. Den er i hvert fall en attraksjon for gutter i puberteten. Her kan de ligge i buskene og se på lys levende nakne damer.

Hvis disse hormonbombene blir for dumme, for nærgående eller begge deler, hender det at en lys levende naken dame tar dem for seg og sier dem både et pauli og et petri ord, og kanskje et lite gudsord eller tre i tillegg.

Bolehomser i omfavnelse
Apropos hormonbomber, jeg så to bolehomser i knusende omfavnelse på stranden forleden. De var stinne av veksthormoner og skamfert til det ugjenkjennelige i et tatoveringsstudio, og det glinset i kunstige og oljede muskler. Det er ikke annet som skiller bolehomser fra vanlige bolegutter enn seksuell legning.

Agia Anna er stedet for de små hendelser. De ble lokalt oppstyr da politiet huket tak i en av de papirløse innvandrerne som prøver å livnære seg som strandselgere. De selger fakes av merkevarer, ur, solbriller, vesker o.s.v.

Lå på knærne og ba for seg
Varelageret ble beslaglagt mens den lille bengaleren lå på knærne i sanden og ba for seg, før han greide å stikke av. Det ble hevdet at noen av de som hjalp politiet med den mislykkede arrestasjonen, var greske bakmenn i denne bissnissen. Papirløse innvandrere kan utnyttes på alle mulige vis, og de blir det.

Det blir spekulert i at mannens varelager ganske snart vil forsvinne fra politiets lager for bevismateriale, og på uforklarlig vis havne tilbake hos bakmennene. Så står bakmannen fritt til å selge varene til den samme stakkaren enda en gang – naturligvis til full pris denne gangen også. Folks tillit til politiet er nesten like dårlig som tilliten til rikspolitikerne.

Intens mistillit til Aten
Jeg aner ikke hvordan gresk skattepolitikk virker, men kommunestyrene på Naxos gjør i hvert fall sitt ytterste for at alle skattepenger skal bli igjen her og at minst mulig skal sendes til sentralmyndighetene i Aten.

Dette er selvsagt ikke Aten så fornøyd med, og sender ut sine folk. I natt kom vi tilbake fra Naxos by i 01-tiden. Like ved Taverna Trata kom fire mennesker mot drosjen da vi hadde betalt og steg ut.

”Fikk du kvittering?” spurte en av mennene meg.

”Jeg ba ikke om noen kvittering,” svarte jeg. Derimot sa jeg ikke at vi hadde vært fem storvokste passasjerer i bilen til bare et minutt tidligere. Vi satt ikke godt i baksetet, men det gikk.

Delte ut bøter i natten
De fire som kom mot oss, to menn og to kvinner, var skattekontrollører. De saumfarte bilen og papirene i en halvtime før sjåføren fikk kjøre videre. Jeg regner med at han fikk bot for noe.

Filoz på Trata var rødkinnet og opphisset da vi kom. Skattekontrollørene hadde bedt om å få se alle papirer han hadde. Det eneste som ikke kunne forklares, var at han hadde gitt noen drinker til gamle venner fra Aten. At disse drinkene ikke sto på noe papir, resulterte i at Filoz fikk 500 euro i bot.

Han var så opprørt at han skiftet til badebukse og tok seg en god svømmetur for å roe nervene. I dag er han tilbake til sitt gamle jeg. Det spørs hvor lenge det varer, for inspektørene hadde sagt at de skulle komme tilbake i dag.

Utrolig digre porsjoner
Det må bli litt om mat i dag også. For noen dager siden dro vi til Petrino på Plaka, for denne tavernaen har godt ord på seg. Det ble en selsom opplevelse. Jeg bestilte en fiskesalat til forrett, og begge ville ha langtidsstekt lammeskank til hovedrett.

Fiskesalaten hadde skremmende dimensjoner. Tipper at det hadde vært rikelig til fem-seks personer. Det hjelper ikke alltid at noe smaker godt, når størrelsen er for overveldende.

Verre skulle det bli. Lammeskankene var langtidsstekt i lukket vedovn i minst 16 timer, ifølge menyen. Igjen snakker vi om skremmende store porsjoner, og vi ble overveldet igjen.

Hele krydderhyllen og urtehagen
I tillegg hadde kokken kastet oppi hele krydderhyllen og urtehagen. De store mengdene med ulike krydderier hadde blandet seg til noe svært aromatisk. Det steg opp en ange som vanskelig kan beskrives som annet enn parfymert.

Jeg synes ikke det skal lukte musky etterbarberingsvann av lammeskanker. Smaken kunne minne litt om persisk mat, men det manglet rosiner. Vi spiste litt for syns skyld. Desserten var det derimot grei størrelse på, så basilikumskum med sjokolade gled ned på høykant.

Vi har håp om flere matgleder, for tirsdag settes kursen mot nord. En lang mellomlanding i København skal kortes ned på restauranten til brødrene Price i Tivoli. Det skal bli spennende.

Seigmennene på Skratteskjær

Alt er som normalt her i Agia Anna. Godt vær, varm sjø, god mat (stort sett) og nok drikke. Noen av de gamle kjenningene glimrer med sitt fravær, men her er noen nye originaler.

Fylliken i nabohuset har ennå ikke tatt turen fra Aten, og huset ser ut som om det kan ramle sammen når som helst. Både Fylliken og hans bror venter på at deres mor (”det trollet”) skal trekke sitt siste sukk, slik at de kan selge huset.

De er ikke helt compos mentis
Ingen av dem er det som folk med kompetanse innen medisin eller psykiatri ville kalle compos mentis, men selv om de ikke er ved sine fulle fem, kan de ha bruk for pengene. Strandeiendommer kan være verd sin vekt i gull, selv i et land som vipper på konkursens rand.

Et flott syn på reden en morgen. Seilskipet ”Sea Cloud” hadde ankret opp rett utenfor oss. Den har Malta som bekvemmelighetsflagg, men er i tysk eie. Det er en firemastet bark og nokså lik ”Statsraad Lehmkuhl” å se til, men litt større.

Luksuscruise for fulle seil
Den er verdens eneste femstjernes seilende cruiseskip. 64 passasjerer får godt stell av et mannskap på 61. Synet var enda flottere da den i kveldingen lettet anker og dro sørover Parosstredet og ut i Egeerhavet med seilene satt. Jeg aner ikke hva et slikt cruise koster, men tipper at det kan ligge litt utenfor min rekkevidde.

Løkbonden Løke har hatt et uhell siden sist. Løkbilen ser om mulig verre ut enn før. En morgen måtte han levere noen sekker med løk noe tidligere enn han egentlig likte. Han er ikke i god kjøreform før han har fått i seg fem øl og et par ouzo. Nå rakk han ikke mer enn to øl.

Altfor edru til å kjøre bil
Både et steingjerde og en mur borte i downtown Agia Anna fikk unngjelde. Bevæpnet med sveiseapparat og jernskrammel fra en skraphandel gikk han og et par andre amatørsveisere løs på oppgaven med å få vraket kjørbart igjen.

Nå ligner bilen på akkurat det den er: En eldgammel jugoslavisk Yugo personbil som har gjennomgått mange, rufsete og omfattende metamorfoser, men den gjør likevel det den skal gjøre. Den frakter syv sekker løk, seks på lasteplanet og en på passasjersetet, men jeg tror ikke den vil bestå noen test – verken i eller utenfor EØS.

Vi er på landet – 50 meter fra downtown
Agia Anna er ikke verdens navle akkurat. Vi bor 50 meter fra downtown, men regner våre omgivelser for å være ganske landlige. Selve sentrum er en rekke med seks-åtte restauranter og barer. Eneste forskjell er at vi har en vei mellom oss og stranden, mens de har veien bak husene.

Når vi nå nærmer oss september, inntas Agia Anna av flere og flere hvithåringer fra nordlige land. Mange av de norske møtes hos norgesvennen Andrias på Liatero. Det er trivelig sted, men kjøkkenet imponerte meg ikke.

Kokekunsten imponerte ikke
Når reker i hvitløk er uten hvitløks- og saltsmak, men søt som en gjennomsnitts dessert, da faller jeg av lasset. Jeg har aldri falt for de kokekunst-avartene som kalles fusion eller crossover. De oppsto i USA og blander asiatisk og vestlig kjøkken. Kjennetegn er blant annet overforbruk av søtstoff og koriander. Jeg synes at det smaker fælt. Dessuten kan jeg ikke fordra koriander, og synes at den botaniske fetteren persille er langt bedre.

Derimot skal Andrias ha skryt for sin berømte shot. Den består av tequila, Sambuca og en dråpe Tabasco, og er en grei måte å våkne på etter middagen.

Velutdannet sommerhjelp
Vi holder oss mest til Taverna Trata. Filoz’ polske kokke har sluttet, og han pekte mot hodet for å fortelle hvorfor. Nå har han ansatt både kokk og grillkokk, og maten er bedre enn før.

Hans to sønner er ferdig utdannet. Pavlos er revisor i et av verdens største revisjonsselskaper, men dette forhindret ikke at han tok sommerjobb som strandkelner. Arbeidsantrekket var shorts, T-skjorte og sandaler. Onsdag tok han båten tilbake til Aten, og fra mandag er det på med dress, hvit skjorte, slips og blankpussede sko.

Petroleumsingeniør som restaurantsjef
Georgio er derimot petroleumsingeniør, så det er bare naturlig at han er utnevnt til restaurantsjef, for en god del av omsetningen kommer fra væsker i fat, rør, flasker eller andre oppbevaringsmidler. Omsetningen av ouzo er omfattende.

Filoz er den samme gamle. Glimtet i øyet er der hele tiden, han nipper til drikkevarene når det byr seg en anledning og røyker som en skorstein, men han er fortsatt den suverent beste kelneren i tillegg til å være hovmester. Alderen gjør at han nå har begynt å unne seg en skikkelig pause om ettermiddagen.

Ikke snakk om late grekere
En som heller ikke får for mange pauser, er barnebarnet til vårt vertskap. Hun er student i Aten, men i sommer har også hun hatt jobb som strandkelner. Det er fullt kjør fra ni om morgenen til ti om kvelden (de siste timene i snackbaren). Tretten timers dag, syv dager i uken i tre samfulle måneder. Nå har hun bare noen få dager igjen, så er det et par dagers avslapping før studiene begynner igjen.

Hørte jeg noen som snakket om late grekere?

Tidlig om morgenen er det absolutt vindstille, og sjøen ligger uten en krusning. Da er det tiden for at seigmennene fra Skratteskjær bykser uti. De er gamle, de har lange hårfjoner som duver i vannet og deres svømmekunster er slik at de ligger omtrent stille. En av dem trenger også hjelp for å komme seg på land igjen.

Studer Halfdan Egedius mesterverk
Slå opp i Snorre og studer Halfdan Egedius’ mesterverk Seidmennene på Skratteskjær. De svømmende gamlingene i Agia Anna minner om seidmennene, men det går så sakte at jeg kaller dem seigmenn i stedet.

Det måtte naturligvis bli en skuffelse i år også. I fjor fikk vi bra mat, og god og vennlig behandling på strandbaren og restauranten Banana. Allerede første kvelden ble vi advart om at maten er forferdelig i år.

Unngå kelnere som stresser
Vi ville begynne forsiktig med hver vår drink. Fire voksne skulle ha to G & T og to glass vin. Etter tyve minutter hadde vi tenkt å gå, men da fikk vi endelig bestille. Etter tyve minutter til bare gikk vi uten å ha fått noe.

Det rare var at kelnere løp, stresset og hadde det travelt hele tiden, men der var ikke mange gjester og ingen ting å stresse for. De fikk ingen ting gjort. Den restaurantsjefen som har regissert dette virvaret, bør heller gå til filmen og satse på svingdørkomedier.

Jeg vil sitere min gamle venn, hotelldirektøren Michael Duffy på Cashel Palace Hotel i Irland: ”Kelnere skal ikke løpe – unntatt når det brenner.”

Vi ruslet tilbake til Filoz på Trata, og hadde drinker på bordet i løpet av et par minutter.

Pangsjonisten

Følges av 79 medlemmer.
Origo Pangsjonisten er en sone på Origo. Les mer

Ragnar Kolstad har jobbet på desken i BA i 25 år, nå deler han stort og smått fra sin livserfaring og nye tilværelse som pensjonist.

Annonse